Filosofi av renessansen

Betydningen av begrepet "vekkelse" er knyttet til det faktum atDet var i XIV at fornyet interesse for gammel kultur, kunst, filosofi. Samtidig er fremveksten av en ny, original kultur i landene i Vest-Europa. Middelalderens og renessansfilosofien er svært forskjellig, hovedsakelig på grunn av en nedgang i interessen for kristen kultur.

Funksjoner av renessansfilosofien

Den første og største forskjellen i det nye verdensutsiktetregnes som en endring i holdning til det menneskelige problemet. Han blir sentrum for kunnskap og tenkning. Filosofene i den tiden var like interessert i både den materielle naturen og menneskets åndelige egenskaper. Dette var spesielt tydelig innen kunst. Filosofer begynner å aktivt forplante ideen om harmonisk utvikling av mennesket, hans fysiske og åndelige egenskaper. Men de ga mer oppmerksomhet til dannelsen av den åndelige verden. Dette var utviklingen av historie, litteratur, kunst og retorikk.

Renessans filosofi begynner for første gangideen om humanisme. Denne oppfatningen gjenkjenner verdien av en person som individ, med sin rett til ytringsfrihet, utvikling og lykke. Et av de grunnleggende prinsippene i renhetens etikk er ønsket om adel, den menneskelige ånds verdier. Renessans filosofi betrakter mennesket ikke bare som et naturlig vesen, men også som en skaperen av seg selv. Parallelt er tilliten til menneskets syndighet svekkende. Han trenger ikke lenger Gud, for hun blir selv en skaper. Senteret for denne trenden var Firenze.

Renessans filosofi er også preget av undervisning- panteisme. Den er basert på identifisering av Gud med naturen. Filosofer som holder dette kurset, hevder at Gud er til stede i alle stedene. Nektet også skapelsen av verden av Gud. Renaissance filosofi radikalt redefinerer begrepet natur, menneske og Gud. Ifølge læren om universet ikke ble skapt av Gud, men det er en konstant og kan ikke forsvinne. Gud er i selve innholdet av hvordan den aktive prinsippet. Den mest fremtredende representant for denne ideen var Giordano Bruno.

Naturfilosofien er også en av de viktigstefilosofiske strømninger av renessansen. Denne filosofien omhandler problemene i universets uendelighet og evighet, eksistensen av forskjellige verdener og materielle selvbevisninger. På dette tidspunkt begynner saken å bli oppfattet som et aktivt kreativt prinsipp, fullt av vitalitet. Samtidig ble den indre kapasiteten til saken å forandre, kalt verdens sjel. Det er inne i selve saken og dominerer alt. Samtidig ble nye tilnærminger til bevegelsen av himmellegemer, som var skarpt forskjellig fra teologien, uttrykt. De mest kjente representanter for denne tanken er Nikolai Kopernik, Nikolai Kuzansky, Erasmus i Rotterdam.

Denne nye holdningen til Gud og kritikkDen offisielle kirken tjente som en drivkraft for fordømmelsen av den katolske troen selv. Renessans filosofi oppretter læren og prinsippene for kunnskapen om gamle tenkere i det absolutte. Ifølge den nye filosofien skal vitenskapen bli grunnlaget for religion. Magi og okkultisme begynner å bli ansett som den høyeste form for vitenskapelig kunnskap. Filosoffer viste stor interesse for gamle religiøse læresetninger.

Det praktiske kriteriet om sannhet avansertfilosofene av renessansen, er grunnlaget for moderne naturvitenskapsmetodikk. Ideene utviklet av filosofene til den tiden om uadskilleligheten mellom menneske og natur, kosmos og jord ble akseptert som grunnlag for de neste generasjonene av filosofer. Også renessansen ble drivkraften for utviklingen av utopisk sosialisme. Ideene fra humanistene hadde stor betydning ikke bare for kulturen, men for hele sosial bevissthet.

</ p>>